Det var tider.

Ja, jeg vil gjøre opp merksom på at jeg er her. Inne på nettet. Av og til. Da går jeg gjerne innom bloggen min. Og ser. Vanligvis ser jeg det jeg skreiv forrige gang. Ja, det skjer vel egentlig hver gang.

Og da tenker jeg: Hm. Igrunn ganske artig med sånn blogg. Kan liksom skrive her. Og så tenker jeg: kanskje jeg skal skrive en liten snutt. Så tenker jeg på det et minutt. Og finner ut at nei, det skal jeg ikke.

Idag hadde jeg heller ikke noe spesielt å skrive. Jeg kunne skrivi om snekkerhverdagen. Om trivelige folk der, og ting jeg har gjort. Men det trur jeg ikke hadde blitt så moro å lese. Ja, jeg hadde nok kjeda meg skikkelig når jeg skreiv også, så jeg vil ikke det.

Jeg kunne nevnt noe om at jakta er igang. Men det skal jeg ikke gjøra.

Jeg kunne skrivi litt om at jeg gleder meg til en uke i nordtroms på jakt på småbruket til Hansi. Med Hansi. Det trur jeg at jeg gjør. Jeg gleder meg til en uke i nordtroms på jakt på småbruket til Hansi. Med Hansi.

Men jeg må bare innse at min storhetstid på bloggen er forbi. For nå. Høydepunktene og de artige poengene kommer ikke. Ikke engang som perler på en snor. Jeg kan bare tenke tilbake. Det var tider.

Hei

Grunnen til at jeg ikke har skrivi så mye i det siste er at jeg ikke har noe å skrive. Jeg lever et kjedelig liv.

Grunnen til at jeg har et nebbdyr er at det er et veldig artig konsept. Et dyr med nebb lissom. Hva gir du meg?